I to dager nå har mauritiske myndigheter stengt ned landet. De har stengt alle skoler og veier. Og det bare fordi den kinesiske presidenten skal slippe køer når han er her på besøk i 48 timer. Helikoptre har flydd frem og tilbake over området og jeg ante ikke at det fantes så mange politifolk her! De labber rundt i gatene og har pyntet seg med slips i anledning at presidenten skal kjøre forbi. I to dager bor vi altså i et veldig, veldig trygt område. Presidenten har bosatt seg på Hilton hotell, 500 meter bort i gaten. Vi vurderte å gå bortom og gi han restene av Kamilla sin ostekake, men det blei liksom aldri noe. Og jada, Presidenten av Kina bor på Hilton, et helamerikansk hotell. Vi finner det litt morsomt her vi sitter på terrassen vår og venter på at han skal kjøre forbi med politieskorten og reisefølget sitt.. Feirer besøket med pærebrus, den smaker som pære- isen jeg alltid fikk av Onkel Jan da jeg var liten.

Ellers var vi i bryllup i helgen. Det var litt gøy, veldig varmt og utrolig flaut. Men kom oss gjennom det med et smil. På lørdag var det en seremoni for bruden hvor de smurte henne inn i safran og ødela den fine kjolen hennes. Maten vi fikk var utrolig god! Veldig vegetar, men så veldig mange smaker! Vi fikk noen chapatier (pannekaker som ikke er søte) og en masse forskjellige sauser og stuinger og noe som lignet kjøttboller, bare at det ikke var kjøttboller men risboller. Om dere henger med. På søndag var selve bryllupet. De tente bål i en bøtte og brente masse røkelse før brudeparet måtte gå rundt denne bøtten flere ganger. Så var det hjem igjen til brudens barndomshjem og spise snacks og mingle, noe vi ikke er særlig god på, men gjorde likevel. Det fantes ikke noen former for taler og gjestene kom og gikk som de ville. Til og med under vielsen satt folk rundt og snakket og koste seg. Annerledes enn hjemme. Vi måtte være med og kaste noen blomster på brudeparet, og rett før vi dro hjemover fikk vi faktisk hilst på dem også. Tok et bilde med dem, flaut, men hallo, vi kommer aldri til å se dem igjen. Til de som har facebook, så skal jeg legge ut bilder der.

Jeg og Sara så oss ut en ganske kjekk gutt. Vi fant ut at vi skulle dele han på likt og vi hadde det ganske gøy der vi satt og fjaset. Så kom han plutselig bort til oss sammen med Mr. Boolell, og Mr. Boolell kunngjorde at han ikke var gift, men ledig på markedet. Han ville sette pris på om vi prøvde oss på nevøen hans. Da var det liksom ikke så vittig likevel. Men nevøen var hyggelig nok han, i de to minuttene vi snakket med han. Studerer i London for å bli flyingeniør eller no sånt. Flott var det hvert fall, og kjekk var han.

Ellers prøver vi å nyte de fridagene myndighetene har pålagt oss, siden det ikke går an å komme seg noen steder. Siden det er for varmt ute sitter vi egentlig bare under luftkondisjoneringen og leser bøker. Helt fantastisk. Har nettopp lest ferdig historien om Andrea D, den anbefalesJ

Ny liten oppdatering fra landet midt i havet. Jeg har giftet meg! Hvem skulle trodd det? At det var så greit, og flott og fint? Eller, nei. Har ikke det likevel, men har gått til innkjøp av en giftering til den nette sum av 60 kr. Og for de som måtte bli litt nysgjerrige og lure på hvorfor, så kommer grunnen her:

Vi har fått kontakt med en mann ganske høyt oppe i systemet i Ministry of social security. Han er på en måte vår redning siden han fôrer oss med lesestoff, statistikker og møter med forskjellige organisasjoner. Han vet alt og skal skrive oppgaven vår. Nesten. Men, her om dagen da vi var på delfin- og snorklesafari ringte Kamilla for å avtale neste møte. De ble enige om dagen etter klokken 11, og alt var klappet og klart, men da hun skulle til å legge på sier han plutselig ?is Ina there? I want to speak with her?. Han snakket om vær og vind og spurte om vi pleide å gå ut i helgene, og om han kunne komme på besøk til oss, og om han kunne lære oss Mauritisk dans. Jeg ble helt forsagt for det var en smuuule ubehagelig at mannen som skulle hjelpe oss med oppgaven plutselig begynte å få en litt vel vennlig tone.

Resultatet var uansett at alle tre kjøpte hver sin ring. Sara er for tiden forlovet når det passer henne, og jeg og Kamilla har giftet oss. Jeg har en mye rikere mann enn Kamilla, for min ring har en diamant! Hennes mann er en fattig forretningsmann for tiden på reise i Asia. Min mann er det litt uvisst hvor er, og hva han gjør på. Men ringer har han peiling på! Ringen skal være med meg på reiser heretter, så kan jeg når det passer meg være gift og slippe innpåslitne folk. Når jeg klaget min nød til Mirjam her om dagen bare lo hun og sa at ?jaja, Ina. Du vet i alle fall hvordan du får fikset deg rundt omkring?. For en frekkhet. Uansett håper vi, og krysser fingrene for at det bare var vennlig ment, og IKKE noe mer. I så fall skal ikke jeg inn i den bygningen mer!

Ellers er livet her ganske behagelig. Har nettopp flyttet inn i en ny leilighet med air condition og 5 forskjellige låser utenfor. Så når vi sitter her og fryser føler vi oss veldig trygge. Bor rett over et supermarked så vi kan gå ned og kjøpe ferske baguetter hver dag. En dag i denne uken skal vi til Ile les Cerfs, Mauritius fineste strand, med blodpriser på forfriskninger og leie av stoler og alt sånt. Men det er kanskje bare på sin plass siden det er en turistmagnet.

Jo, og forresten er det verdt å nevne grillfesten vi var i på lørdag. Vertene stod for pasta og salat og alt vi trengte å ta med oss var kjøtt til grilling. Vi var 5 blonde jenter på butikken på utkikk etter koteletter og marinade. Gledet oss helt vilt til kvelden og fniste som små unger. Gleden ble enda større da vi fant koteletter til en så billig penge at det nesten var for godt til å være sant! Kjøpte med oss halvannet kilo, la det i marinade og gikk mot grillingen. Men. Det er alltid et men. Når kjøttet kom på grillen vokste det til en merkelig størrelse, fikk en litt blålig farge og var skikkelig slapt i fisken. Dere må gjette 3 ganger hva vi hadde kjøpt før dere får lese videre. 1. 2. 3. Halvannet kilo lever. Nam. Så kan dere gjette tre ganger om vi kastet det og spiste de andre sine pølser, eller om leveren gikk ned med stor appetitt. Tror dere tar rett. Vi kastet den. Skylder på foreldrene våre som ga oss både hårfargen og IQen.

Avslutter blogginnlegget i samme stil som forrige gang. IQ er no dritt.

Hadde tidenes morgen i dag. Det er offentlig høytidsdag fordi kineserne feirer nyttår. I går fant gjengen ut at de også ville ut og feire denne kvelden, til ære for kineserne. Jeg for min del var så trøtt at jeg holdt på å dø. Dermed holdt jeg meg hjemme og fikk en god natts søvn. Hele sengen var min frem til 5 på natten da de to andre tuppehønene fant det for godt å gå og legge seg. Gleden min var derfor stor når vi ble vekket rett over 8 og måtte stå opp for å dra til Chineese Cultural Centre.  Mulig jeg er ond, men følelsen av å se trøtte tryner og vite med meg selv at ?jeg slipper? var ubeskrivelig. Gleden var imidlertid litt kortvarig siden man vet at lite søvn og lite frokost ofte fører til litt ampre mennesker. Men dagen gikk fint, og vi fikk se på kinesiske drager som danset. Port Louis generelt var helt tom for mennesker, noe som var en helt ny opplevelse. Når vi kom hjem så vi at alle menneskene som pleier å vanke rundt i byen sikkert har tatt turen til stranden.

Men i dag er i dag, og det har jo vært flere dager før denne. På fredag forsvant vannet etter at noen rørleggere hadde prøvd å fikse doen til naboene i tre timer. Når vi da i de sene nattestimer kjente at trykket begynte å bli vel sterkt, fant vi det best å gå ut i buskene i hagen og late på vannet. Det vi ikke visste er at det er flomlys som begynner å lyse med en gang noen går over plenen. Men må man så må man, jeg og Kamilla satte oss standhaftig under hver vår busk, i flomlyset, og begynte med vårt. Klokken var mye og alle regler burde tilsi at ingen gidder å henge i vinduene sine for å se om det skjer noe utenfor. Vel, regler er til for å brytes. Den unge nabogutten så oss og ropte fornøyd på et par venner. Så stod de der og pekte og lo. Alle sammen.

Lørdag fikk vi besøk av Linn og Elisabeth. Linn, stakkar, fikk æren av å være med meg til butikken. Hun hadde vært på reise i 24 timer, jeg hadde ikke spist noe den dagen, og vi fikk handleliste av Sara. Sara er svensk og skriver derfor på svensk. Andre får språkproblemer med de lokale folkene når de reiser til utlandet, vi har det innad i gruppen. Sultne og trøtte som vi var rushet vi gjennom listen. Potatis, smör, pasta, kjöttfars x 3, mjöl x 3, og så videre. Mens vi da stod der og lesset opp melet kunne vi ikke skjønne hvorfor det var nødvendig med 6 kilo mel på en gang?! Vel skulle vi bake, men likevel. 6 kilo liksom. Vi kom oss hjem etter hvert og spurte litt undrende hva vi skulle med alt melet. ?mel? Vi skal vel ikke ha noe mel? Men hvor er melken? ? Mjöl = mjölk? (IQ = no dritt)

Uansett har vi det fint med besøk. De fleste har fått den etterlengtede hummerfargen og noen av oss har fått skyggepåbud et par dager.

Prøvde å laste opp et bilde i dag, men det gikk ikke:(

Andre innlegg på bloggen på to dager, ikke verst! I dag tok vi turen til Port Louis, hovedstaden på denne øya midt i havet. Verdensvante som vi er tok vi lokalbussen, og det funket fett! Betalte 7 og en halv krone for å sitte på bussen i halvannen time, kan ikke klage på bussprisene i dette landet i alle fall! Bussen var stappfull, og Kristiansand kommune burde lære!

På bussen fikk Sara nakkesleng etter gjentatte soveforsøk. Så ikke videre behagelig ut. Det hadde seg nemlig sånn at vi stod opp klokken 7 for å rekke et morgenbad før vi skulle av gårde. Helt fantastisk å stå opp til gylden himmel og behagelig temperatur.

I Port Louis gikk vi på marked og kjøpte badehåndklær og laken til latterlige priser. Ett laken for 25 kroner.  Ellers gikk vi rundt og leitet etter biblioteket i 3 timer, først litt på egenhånd, og så spurte vi etter veien, og da pekte alle ß den veien à. Lettere frustrerte gikk vi rundt, men hadde samtidig en hyggelig opplevelse med historisk museum, hvor vi fikk se den nye yndlingsfuglen vår; dodo. Det er den fuglen som i istid krangler om den siste melonen (sitat manni:? skal dere overleve millioner av år på tre meloner??), og vi tok en impulstur innom optiker fordi det regnet så masse. Der fikk Kamilla greie på at synet var kjempebra og Sara fikk seg nye briller. Skikkelig fine. Jeg for min del var der som moralsk støtte, når enn det var nødvendig.

Nå har vi endelig kommet oss hjem og de andre sitter flittige og leser om Mauritisk historie og befolkningsvekst. Jeg koser meg med dau kaffe og blogginnlegg.

Og så har vi jo listet opp en del trivielle ting som vi skal gjøre eller lære oss:

• Ta dykkerlappen
• Lære å surfe
• Svømme med delfiner
• Snorkle med akvariefisk
• Dykke med skilpadder

Merker det er en del vannaktiviteter... Men what can I say? Vi er på en øy på størrelse med oppland fylke!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)